Den litterære modernismen brøt ut på slutten av 1800-tallet og preget den norske litteraturen frem til og med etterkrigstiden. Typisk for moderne verk var at mennesket ble satt i sentrum. menneskene i det moderne samfunnet gled lenger og lenger fra hverandre, noe som fremmer fremmedfølelsen. Det var en dyster og ekte skildring av mennesker og deres posisjon i samfunnet. Det ble også eksperimentert med nye skrivemåter. De mente for eksempel at språket til en karakter i fortellingen deres skulle gjenspeile samfunnsklassen de var i. Altså ser for eksempel man ofte kontraster i dialoger mellom overklassen og deres tjenere. Mye av litteraturen ble veldig avansert, og ble derfor lest aller mest av de som var vant til å, altså overklassen.